Det er lenge siden jeg har lagt ut en fyldig rapport nå. Skrivegleden er vel ikke så stor som den en gang var. Dessuten gikk lufta litt ut av meg da den andre bloggen tok kvelden, og fire årsverk med rapporter forsvant.
Etter en evig lang kuldeperiode, var det befriende å endelig se røde tall på langtidsvarselet. Kombinasjonen Coronavirus og kuldeperiode gjør noe med en stakkars Gjeddefisker. Jeg så mitt snitt til å jobbe inn Fredagen, og alt lå til rette for en trivelig og fiskerik tredagerssatsing.
Grytidlig Fredag morgen labbet jeg utover på isen. Spenningen sitret i kroppen i det jeg hadde senket ned agnene og satt meg til rette på stolsekken. Ventetiden ble kortet ned med kaffedrikking, bålfyring og avslapping. Timene gikk, og fisken glimret med sitt fravær. Det gjorde forsåvidt ingenting. Bare det å sitte på isen, tømme hodet for tanker og bare eksistere der og da er fantastisk. Jeg dro hjem med ett smil om munnen ved 17 tiden, griseblanking til tross.
Dagen etter var det ett nytt vann som skulle testes. Den kalde vinteren har gjort at isen ligger på plasser den vanligvis ikke gjør under normalvintre, og slikt må man jo utnytte. Det finnes nok av plasser man gjerne skulle ha testet, hadde det bare ligget is der, og den kanskje heteste av dem alle skulle få besøk denne Lørdagen. Kort oppsummert, skjedde det ikke noe som helst. Kompisen fikk ei lita snipe som datt av i hullet. Etterhvert ble vinden så plagsom at vi pakket sammen å reiste hjem i 13 tiden. Det var da som pokker....
Jeg hadde fremdeles en fridag igjen, og var temmelig rådvill. Planen var å ta enda en dag der vi blåste bort dagen før, men da vinden ikke løyet, falt valget på samme plass som på Fredagen. Jeg satte stengene i de samme hullene som to dager tidligere. Det fikk bære eller briste.
Tre timer gikk uten action, og i det jeg rusler inn mot land for å hente ved til pølsebålet, hører jeg bjelleklang. Jeg spurta som en gal retning stanga og satte tilslaget, og det svarte tungt i andre enden.
111 cm lang, og tjock som fan.
11650 gram. Vannvittig deilig etter mange timer uten fisk.
Ett run er ofte mer enn nok, og godt fornøyd, satte jeg meg ned i stolen, vel vitende om at jeg fint kunne pakke sammen å reise hjem litt tidligere enn planlagt. Det er nemlig sjelden man får to slike fisker på en dag.. Ved 14 tiden, hadde jeg så smått begynt å pakke sammen utstyret. Jeg stod en meter fra 11 kgshullet da angeldonet spratt opp, og sena fosset av snella. Jøss...Jeg klinket til med en gang, og motstanden var like stor. Ett digert gjeddehode kommer etterhvert til syne under isen, og jeg mistenkte at det kunne være samme fisk som tok to timer tidligere.
Det var ikke samme fisk, men den var støpt i samme forma.111 cm, og samme brutale kondisjon.
11460 gram.
To flotte gjedder med snaut tre timers mellomrom er ikke dagligdags. Sist jeg opplevde noe liknende på isen, var for tolv år siden. Mon tro om det går like lang tid til neste gang. Det er uansett slike øyeblikk som brenner seg fast i hukommelsen, og som gjør at man aldri gir opp, men reiser ut igjen og igjen og igjen. Jeg ble sittende ett par timer til uten at det skjedde noe på stengene før jeg reiste hjem, klar for ny arbeidsuke.
Over og ut for denne gang
